Å entre SV-1 viste seg å være en mye større utfordring enn forventet. Med en måkevingedør som veide 41 kg, var det ingen enkel oppgave. Selv om dette skulle avhjelpes av en hydraulisk sylinder, sviktet mekanismen ofte. Eiere kunne dermed risikere å bli stående hjelpeløse utenfor sin sportsbil til 10 000 dollar – noe som, i retrospekt, var bedre enn å bli fanget inne ved en eventuell velteulykke.
Selv om man klarte å komme seg inn i førersetet, var det ingen garanti for at bilen ville starte. Bricklin hadde ikke bare lansert en ny bil, men også en ny fabrikk i New Brunswick, Canada – et sted som ikke akkurat var kjent for sin bilproduksjon. Dette dristige forsøket ga verden innsikt i hva som skjer når en uerfaren arbeidskraft bygger en kompleks bil.
Mangelen på byggekvalitet var merkbar. De revolusjonerende glassfiberpanelene, som var ment å omslutte bilens stålramme, ble kjent for "spektakulær forvrengning", noe som frarådet eierne fra å bruke bilen når det regnet. Pop-up frontlyktene nektet ofte å fungere, noe som gjorde nattkjøring uaktuelt. Og når SV-1 faktisk beveget seg, så var det i sakte fart, noe som vanskeliggjorde høyhastighetsulykker.
Selv om Bricklin lovet å produsere 12 000 biler i året, ble det laget færre enn 3 000 før selskapet gikk konkurs. Kanskje var dette det smarteste sikkerhetstiltaket av alle – hva er vel sikrere enn en bil du ikke kan kjøpe?
Bricklin SV-1s historie er en advarsel om hva som kan gå galt når ambisjoner møter virkelighet uten tilstrekkelig erfaring. Med utfordrende inngang, tvilsom byggekvalitet og produksjonsproblemer ble den unnvikende sikkerheten en ironisk suksess ved mangel på tilgjengelighet.
