Motorhead – ikke bandet, men racing-spillet fra slutten av 1990-tallet – var et forsøk på å fremkalle en dyster, industriell fremtid. Med en visuell stil som så ut til å være regissert av Ridley Scott anno 1982, fanget Motorhead en unik estetikk som var lik den Blade Runner skildret. Banene krevde presisjon, flankert av betongstrukturer, slørete smog og neonbelyste nattklubber. Her var det ikke rom for feil; en liten glipp kunne koste deg seieren.
Mens det berømte Wipeout-spillet forlot hjulene, lente Motorhead seg på simuleringsinspirert fysikk. Dette la til en ektefølt kjøreglede, men også en stringent vanskelighetsgrad. Spillet tilbød en teknisk kuriositet ved å la spillere velge mellom jevnere grafikk og færre motstandere – en morsom måte å imponere vennene sine på.
Soundtracket bestod av trance og elektronika, noe som kanskje forvirret noen 1990-talls heavy metal-fans som forventet Lemmys brølende vokaler i stedet. Denne elektroniske musikkstilen traff derimot riktig tone for spillets futuristiske visjon.
Til tross for at Motorhead ikke forutså et fremtidig samfunn uten forbrenningsmotorer, lever det videre som et unikt bidrag innen sci-fi racing-sjangeren. Det forener teknisk finesse med en fascinerende, retrofuturistisk visjon – en hyllest til en dystopisk estetikk som fortsatt inspirerer.
