Kjærligheten min for motorsport har alltid vært knyttet til racing-spill. Som barn satt jeg klistret til skjermen under motorracing og rally, og etter hvert oppdaget jeg spillene som simulerte disse konkurransene. Det var gjennom spill som Gran Turismo at jeg lærte om den japanske Super GT-serien, noe som virkelig styrket interessen min.
Jeg konkurrerte med en Ginetta G40 i et nybegynnerløp; en bil med 135 hk og uten førerstøtte. Min største frykt var at ekte racing ville ødelegge sim racing for meg. Tvert imot; opplevelsen gjorde meg bevisst på hvor nært moderne simuleringsspill kan komme virkelighetens dynamikk og konkurranse.
Med mine gjennomsnittlige ferdigheter var nivået i løpet likt det jeg hadde opplevd i multiplayer-spillene, og jeg fant meg selv midt i feltet, begående de samme feilene. Sim racing var spesielt nyttig for å lære nye baner jeg ikke hadde erfaring med, som Snetterton, hvor jeg kunne bruke iRacing for å forbedre prestasjonen min.
Dessverre blir det nok en stund til jeg kan konkurrere igjen, da Ginetta nå annonserer dyre G56 GTA-serier som ligger utenfor mitt budsjett. Men jeg kan fortsatt kjøre G40 i Forza Motorsport og Automobilista 2 på noen av banene jeg konkurrerte på. Det får bli godt nok for nå.
Artikkelen reflekterer over hvordan sim racing og ekte motorsport er nært forbundet. Forfatteren deler erfaringer fra sin eneste racing-sesong og viser hvordan sim racing forberedte ham til virkelige konkurranser. Den påpeker også de økonomiske barrierene som hindrer videre konkurranse, samtidig som man fortsatt kan nyte racing-spill hjemme.
