Nio har utviklet et styringssystem hvor alle datakontroller, kommunikasjon og elektromekaniske kontroller har dobbel oppsett. De bruker separate elektriske arkitektursoner for å administrere tvillingkommunikasjons- og kraftbaner, med en uavhengig monitor som sammenligner signalene. Ved uoverensstemmelser avgjør monitoren en "vinner." Nio benytter en enkelt motor med flere faser i viklingene, som er koblet til forskjellige kontrollsystemer. Hver av disse har nok kraft til å styre bilen, og dette suppleres med flere DC-DC-omformere, separat CAN-bus-tilkobling, samt flere sensorer.
Nio skiller seg fra Tesla i denne fasen ved å ta inspirasjon fra luftfarten. De separate sonene og deres nettverk er utviklet av forskjellige team og hentet fra ulike leverandører, noe som reduserer risikoen for en felles svikt som kan lamme begge systemene samtidig.
I verste fall, hvis ingen av kontroll- og kommunikasjonssystemene kan utføre en styringsordre, er datamaskinen programmert til å bruke alternative metoder. Dette kan innebære å aktivere bakhjulsstyring eller å bremse kraftig på den ene siden av bilen for å gjennomføre ønsket styring.
Under utviklingen av Nio ET9-styringssystemet, ble man enige om at jobben var fullført når feilraten kunne måles i hendelser per billion driftstimer. Vi ønsker å lære mer om Teslas redundantssystemer og hvordan deres system ville klare seg i de samme kinesiske homologasjonstestene.
Nios yoke steer-by-wire-system skiller seg ut med høyere nivåer av redundans, inspirert av luftfartsindustrien. Gjennomstrukturerte systemer kan potensielt gjøre det tryggere enn tilsvarende systemer fra konkurrenter som Tesla. Oppsummert, Nio prioriterer sikkerhet gjennom innovativ design og en omfattende testprosess.
