Det var en kveld til ære for Formel 1s 75-årsjubileum, men kanskje ikke helt slik man skulle forvente. Med kjappe lysshow og bombastisk musikk fra artister som Take That og Machine Gun Kelly, var arenaen fylt med visuelle og lydmessige utskeielser, snarere enn et fokus på selve bilene. Selv da teamene fikk sine syv minutter på scenen, handlet det mer om stiliserte filmer og store ord enn en nærmere titt på bilens detaljer.
Ikke alt dreide seg om bilene eller teamene. Publikum, kledd i sine favoritt-teams antrekk, var mer opptatt av å beundre sjåførene, personifisert av stjerner som Lando Norris og Charles Leclerc. Lidenskapen for sjåførene overdøvet nyhetene om selskapssamarbeid eller til og med de nye bilfargene.
Showet virket fjernt fra Formel 1s kjerneverdier — farten og ingeniørkunsten. Her var det laget for de som elsker dramaet, de interpersonelle relasjonene og karismaen til sjåførene mer enn selve racingkinetikken. Selv om noen kritiske røster påpekte mangelen på ekte substans, inntok publikum arenaen med en begeistring lik Beatlemania.
Selv om det er lett å le av så mye glitz og glamour, har det klart et marked. Kanskje denne typen show fjerner noe av sportens strenge fokus, men det viser at Formel 1 har utviklet seg til noe mer omfattende enn racingsirkelen. Ved å omfavne publikums kontinuerlig skiftende interesser, er det nå mer underholdning enn noensinne.
F1 75-arrangementet på O2 Arena illustrerte Formel 1s utvikling mot et showorientert event, mer fokusert på sjåfører enn biler. Til tross for kritikk om manglende dybde, var det en salgssuksess som viste publikums entusiasme for sjåførene og deres stjernestatus. Klar for et lignende storshow? Det gjenstår å se hvordan fremtiden for Formel 1-arrangementer vil forme seg.
